Ei ulykke kjæm sjelden aleina,
og d fikk æ smertelig erfare,
som en førrlængelse av telldragelsen æ skreiv om sist!
Kjærringa fikk nu lappa skroge mett såpass sammen,
at æ så vidt fløut over dørkarman,
i å me at både kjølen og baugspydet va kraftig skamfert!
Førr ikkje å snakke om topplokket…
d va såpass bandasjert,
at en sikh vil ha vært misunnelig på turban æ gikk rundt me!!
Æ så jo ikkje ut på høylys dag,
og i d siste har jo skodda logge så tung over oss,
at vi i bæste faill kainn sei vi har hadd halvlys dag…
Æ sku bære ut med søpla, og me dejnn turban på skolten,
både så æ, og hørte æ lite…
Likevel følte æ d som om nån stirra på mæ,
og en vess følelse av ubehag sneik sæ inn over mæ…
Kulingen i natt hadde flærra presænninga av snyfræsarn,
og et sekund stirra æ rætt inn i di mørke auan hannes…
(ja, altså, d e bære nån skrua på kvær sie av utkastarn,
men æ kainn sværge på at han ser me di….)
Da sekunde va over hørte et lite klikk,
og så skjønte æ at han hadde sjølstarta sæ…
D brølte fra førrgassarn,
og som en topptrænt gladiator kom han mot mæ…
Mens live passerte i revy,
gikk d opp førr mæ at æ sjøl va ute i farga som pirra sansan hannes,
og førr han måtte æ jo se ut som dejnn avskyelige snymainn,
han kjente mæ i vært faill ikkje igjæn…
Ikkje bære va æ ute, men æ va jo allerede halvt innvalid,
og ute av stainn tell å hamle opp me en blotrimma snyfræsar
som kom førr fuill gjeiping så singel og brustein skvatt!
Han hadde allerede lagt inn sjettegiret, og va bære et par meter uinna,
før æ klarte å riv mæ laus å fløkte…
Æ hadde foten på trammen, og trudde æ va i sekkerhet,
da æ blei røkka brått attover…
Nåkka bandasje fra turban hadde løsna og fragra bak mæ,
og det hadde han sælfølgeli fådd tak i!
Æ fikk sånn fart, at æ heldigvis før over skovlan,
og havna overskræfs oppå han… att fram…
D blei mett livs villaste ritt!!
Dær satt æ, mot kjørerætninga,
og me skoilten halveis ijnni utkastarn,
livreidd førr at dær sku kom ut prosjektila…
på toppen av en vill og bola fræs!
Desperat prøvde æ å unngå skovlan, og å bli kasta av,
samtidig som æ prøvde å stoppe han…
I rein kamikazestil præssa han mæ fræmover me utkastarn,
mens han peila sæ inn på murvæggen…
som æ trur han hadde tænkt å knuse mæ mot…
Plutselig hagla d isbita over oss,
fræsarn stoppa opp,
og kom liksom ut av transen…
d så ut som han kjente mæ igjen nu som turban va borte,
og han fikk sæ litt is…
D va kjærringa som sto oppe i soveromsvinduet
og kasta isen ho hadde henta,
da ho så bokkerittet i bakgården…
Æ skimta ho så vidt oppe i vindue,
idet æ svimte av…
Kjærringa hadde møsta sinkbøtta ho hadde hadd isen i,
og dejnn traff mæ jo rætt i skoilten…
Sett nu i godstolen, har sydd sju steng,
og har nu fådd en ny, større turban…
Æ rør mæ ikkje herfra me d første!!
