Han Røder snyfræser e så trent nu at æ slit me å hoill han igjen…
Æ trur æ har hoilt såpass igjen at æ har fådd mæ en betennelse i høyrearma,
så æ oppsøkte nu en fysioterapaut førr å få gjort nåkka me det…
Fikk kontakt me ei lita tøtta fra en naboby korr dæm har både gate 1 og gate 2…
Synes ho va så lita, at æ tenkt det ikkje kuinne vær mykkje kraft i di klypen…
Den tanken sku æ snart få pakke bort…
Det tok ho ikkje lang ti å finne ut korr det va betent,
og di plassan konsentrerte ho sæ om,
og æ har skjønt at det e nån muskla som stoppe pusten når di blir massert….
De plassan fant ho, og masserte, igjen og igjen…
Faen, at det va sadista di oppfostra borti Narvik,
det va æ ikkje klar over, men det kainn jo vær nåkka som hæng igjen fra krigen…
Førr som han sa Narvikværingen:
Hadde det ikke vært førr Narvik, så hadde det faen ikke vært nåkka krig!!
Hadde så vidt kommet mæ over de verste smerten etter klypen hennes,
da ho ho med et søtt smil lurte på om ho kunne få stikke litt i mæ…?
Kjør på, sa æ, men æ kjente at det knaut sæ i magen,
og med rette, førr det sku vise sæ at ho hadde perfeksjonert sæ på å stekke i folk,
Ikkje bære sånn med ei lita nål rætt innaførr skinnet,
korr du ikkje kjenne nåkka meir ondt etter stikket,
Nei, ho stakk nåle inn, leita inni musklan etter et ondt punkt,
som ho ettertrykkelig punkterte!
Og kvær gang ho gjor det, traff ho ei nervekopling som utløste et straffespark med høyrefoten!
Etter å ha trent straffespark i en halv time, va æ snar å spreng ut derifra,
før ho fant på meir jævelskap!
Æ va faktisk så snar, at verken æ eller ho så at det stod to nåle igjen i panna mi…
Blei ikkje klar over det, før æ gikk ut av bilen nedi byen,
Ser en liten guttunge som peike på mæ,
og sei tell mora si: se mamma, der går en fjernstyrt mainn!!
Fysioterroristen sa at æ måtte byjnne å trene litt meir,
så da passa det bra at æ fikk et treningsstrikk i gave!
Æ gløtta så vidt på bruksanvisninga,
og flirte høgt av at det stod en advarsel der:
det va ikkje et leketøy,
og man burde kontakte lege før man starta med et træningsprogram, stod det!
Jåss og mainnskit,
ka kunne vel et strækk på halvanna meters lengde og 15 centimeters bredde gjøre av skade??
Nei, førr en som e sjøllært på det meste, sku ikkje dettan by på problema!!
Det e rart korr man kan klar å gløm…
førr æ har jo opplevd ørten sånne hendelsa før…
Det må vær det ukuelige pågangsmotet mett,
og evnen tell å førrtræng smerte…
Gikk inn i kontorlandskapet tell et par kolleger da æ kom på jobb…
førr å vise dem førr en spreking de jobbe sammen med,
og at æ fiksa strikken uten problema…
Dokker skjønne vel allerede her at det ikkje gikk heilt greit…
Eine kollegaen min satt med kassasoppgjøret,
og vi hadde akkurat hadd kaffe i koppan aille tre…
Da æ skulle ta øvelse to, brystpress,
og hadde fuill strækk på strikken…
møsta æ grepet me eine handa…
Dermed tok æ tre flue i ett smekk,
det vil sei tre kaffekoppa…
Har hørt at det e mykkje penga i kaffe,
men her blei det mykkje kaffe på pengan…
Og det som ikkje havna på kassaoppgjøret,
havna i fanget på min andre kollega,
som måtte hjem for å skifte…
Æ la bort strikken et lite øyeblikk,
men så kom æ på at æ lenge hadde ønska mæ en automatisk dørlukker på kontoret…
Hadde ikkje før tenkt tanken,
så hadde æ laga ei anordning med strikken fra døra og bort i eine veggen,
og stramma opp såpass, at når man gikk ut eller inn,
og slapp døra, så lukka den sæ automatisk…
Gikk greitt første dagen, en fredag,
men allerede mandag da æ kom på jobb,
hadde æ glømt den fine anordninga mi…
Æ sku få opplev at æ hadde stramma strikket godt nok,
og det e nesten ufattelig korr mykkje energi det e i et heilt stramt strikk…
Æ e veldig glad førr at æ va først på jobb,
sånn at ingen så opptrinnet,
førr det ville sikkert ha blitt brukt mot mæ…
Æ sku få oppdage et par andre ting åsså,
førr æ har overtatt et kontor uten å sjekke tilstanden på møblement og liknende…
Kom i hvert fall inn døra i to hundre og halvåtte,
va i godt driv innover dørterskelen,
da høyrehanda slapp døra nitti grader bak skuldra…
to hundredels sekund seinare kom strikket telbake med døra,
og de hadde god nok fart tell å kjøre førrbi mæ,
men ettersom det va bære ei fil,
kjørte dæm på mæ…
Æ har hørt om energioverføring,
Og nu fikk æ i egen person opplev det…
Krafta fra strikket og døra,
som blei overført i et område der vårres forgjengera hadde halen sin,
sendte mæ ut i flytestilling såpass fort at selv han Arne Scheie ville ha blitt mållaus…
Sjøl om æ følte at tida stod stille,
gikk det såpass fort fra flytestilling tell nedslag,
at æ ikkje fikk forberedt mæ,
og det blei ikkje akkurat telemarksnedslag må æ sei…
Æ tok bakken, eller gulvet,
fortsatt i flytestilling,
og tok med mæ det som va av bord og stola…
Det viste sæ videre at bordbeinan ikkje va skrudd fast,
så idet haue stoppa i væggen og æ befant mæ uinner ei bordplata uten bein,
fikk æ opplev at sånne bordplate ikkje hoill sæ nevneverdig lenge oppe i lufta…
Så det suse æ hørte et brøkdels sekund,
va ikkje jubelbrusen fra publikum,
men bordplata med alt dertil hørende som suste mot bakken,
eller rættar sagt mæ som lå uinner…
Det va førr seint å angre på at æ ikkje hadde rydda bordet,
korr det va både PC med skjerm,
telefon, pærma,
og et tolvbinds verk leksikon æ i rein nostalgi hadde plassert der…
Førr å sei det kort og konsist:
Æ har ikkje længer automatisk dørlukker!!!
