søndag 15. november 2015

Nye hverdagshistorier

Æ bør definitivt skaffe mæ brilla, og det relativt raskt!
Det e det mæst nærligganes å konkludere med ætter helgas rundvask av hytta, inkludert desinfisering av mæ sjøl…
Da vi dro ned fra hytta vårres førr fire uke sian,
hadde vi det litt småhektisk,
og æ fant fort ut at æ ikkje ville få med alt æ hadde tenkt fra hytta.
En av tingan som ikkje blei med, e portapottien vi har der,
som vi bruke som tissedo førr å slæpp å kjøre førrbrenningsdassen heile døgnet.
Den burde absolutt ha blidd med,
førr den va nesten fylt tell randen.
Æ beroliga kjærringa med at æ sku ta mæ av saken,
og det betydde at æ hadde tenkt å slå en halvliter med saneringsvæske i den,
og så dra opp å hente den i løpet av første uka…
Nu blei det imidlertid sånn at æ glømte av heile tissedassen etter påfyll av saneringsvæske, og kom ikkje på det da vi kom opp nu på fredagen heller…
æ va sånn passe pessatrengt,
og sku bære aldeles kjapt få lætta på trøkket…
Æ la heiller ikkje merke tell at varmekablan på dassen
hadde vært på sian vi førlot sist,
og heiller ikkje så æ at dassen va tellnærma rund i fasongen,
va betydelig utvida, og at den nærmast sto å småhoppa på golvet…
Æ va trængen, og ville fortast mulig få lætta på trøkket…
Det sku vise sæ at det va andre som hadde langt større trøkk…
Æ hadde åpna smekken,
og stod lett fræmbøyd, klar tell å åpne spjeldet på tissedassen,
da æ høre kjærringa mumle nåkka om «rotpeis»
og«tom flaske med blomstergjødsel som ligg å slæng»…
Nu har vi jo hadd besøk av fleire på hytta,
og æ skjønne jo at det e jo sannsynlig at ikkje aille har fått med sæ
at vi bære bruke den her portapottien tell bimmelim, ikkje bommelom…
Æ hadde ikkje tenkt nevneverdig mykkje på at kanna med saneringsvæske
og kanna med blomstergjødsel e omtrent like stor, og har samme farge…
Fire uke med 25 graders direkte oppvarming kombinert med en halv liter hissig plantegjødsel hadde skapt et massivt trykk i et kammer som raskt ble for lite for både masse og trykk…
Det va formelig som æ hørte at dassen slapp ut et lættelsens sukk da æ drog ut spjeldet, men æ kan love dokker at det ikkje bære va et sukk…
Æ kainn ikkje akkurat i etterpåklokskapens lys sei at det va lurt av mæ å stå sånn med skoltenæpa bøyd ned mot åpningen i dassen…
Blomstergjødsel har ikkje heilt samme effekten som saneringsvæske …
og i kombinasjon med innholdet i tanken vårres
va det ikkje akkurat roseduft æ blei innhylla i…
Portapottien, klean mine og alle kluta brukt tell vask, e høytidelig brent på søppelbålet…
Ei ulykke kjæm sjelden aleina har æ hørt, og trur dokker f.. ikkje at nok en trøkksak hendte mæ her i uka…
Va på jobbtur tell Oslo et par daga,
det blei mange koppa kaffe før æ måtte styrte av gårde førr å nå flyet heim…
Trafikken stod nesten i stampe,
så det va så vidt æ nådde innsjekken i tide, og som om ikkje det va nok,
så hadde tyttebærpolitiet i sikkerhetskontrollen vaktskifte,
og det virka som om de hadde et heilt hilse- og klemmerituale,
de hadde sikkert hilsninge fra andre i tyttebærgjengen
og mange dagers terrorisering av passasjera de sku snakk om…
så der stod vi nu å venta, høflig som vi e…
Da e endelig kom gjennom, måtte æ småspringe tell gaten,
som va i ferd med å stenge..
Fullt fly, men vindusplassen min skal æ ha, om så havet brenn!!
Det blei bære litt styr,
førr på de to nabosætan satt det et par som va så omfangsrik
at de aleina tok nesten alle tre sætan…
Hadde det ikkje vært førr at æ så nummeret,
og viste billetten min,
hadde æ aldri gjetta at det faktisk va et ledig sete der…
At æ sku ta setet ved midtgangen va aldri et alternativ…
æ ville ha blidd pressa ut i midtgangen,
og ville blidd overkjørt av serveringsvognan kvær gang de kom forbi…
Æ overså glatt alle blikkan æ kjente,
da herr og fru diger kledde av sæ setan,
og lot mæ få vindusplassen min..
Etter ti minutters baling, va vi og de andre endelig klar tell takeoff…
Og det va da æ kom på at æ ikkje hadde letta på trøkket sian frokost…
Skjønte at dettan kom tell å bli en tøff tur,
og at nåkka dassbesøk ikkje va aktuelt før vi va godt opp i lufta…
Æ begynte etter kvært å angre på staheita mi,
og æ va låst fast inn mot vinduet i det halve setet æ faktisk fikk…
klarte ikkje å røre mæ en millimeter…
Så snart vi va oppe i marsjhøyde og kapteinen skrudde av lyset for setebeltet på,
va æ klar tell å kom mæ på toaen…
men så lett va det ikkje…
Fru diger, som satt nærmast mæ,
sa, da æ ba om å få komme fram,
at gubben akkurat va sovna,
og at det ikkje kom tell å vær mulig å få liv i han på minst ett kvarter…
Æ nikka og smilte tappert,
førr æ skjønte at dettan va en sak æ kunne glømme å få gjort nokka med…
Æ hadde pustebesvær der æ satt fast i skrustekka,
og æ ba tell Gud om at æ ville klare å holde mæ…
Etter ett kvarter klarte ho faktisk å få liv i gubben,
og etter ytterligar fem minutt hadde de kommet sæ laus og sluppe mæ fram…
Æ hadde nesten rettekaren ute før æ åpna dassdøra,
og va klar tell å lette på trøkket…
I samme øyeblikk som æ entra dassen,
kom kapteinen over speakeren og sa
at alle måtte finne setet sitt og feste beltet,
for vi ville straks komme inn i voldsom turbulens…
Det va heilt uaktuelt førr mæ å gå tellbake tell setet mitt og gjenta prosessen med å komme løs, så her var det bare å gjøre seg ferdig, før turbulensen kom…
Men den kom kjapt, ska æ sei dokker…
Nu e det sekkert mulig, med lang og iherdig trening,
å knipe igjen strålen,
pakke godsakern i boksa,
og så gjør sæ ferdig en ainna gang…
Men æ va ikkje der, verken i forhold tell trening,
eller fysisk i stand tell å slå av, når æ først hadde åpna på trøkket…
Den første dumpen i lufta, va ikkje verre enn at æ muligens bomma på skåla med et par dråpa…
( og jada, æ stod å pessa, sjøl om enkelte hardnakka sei
at vi mainnfolk åsså bør sette å pesse, særlig på fly)
Han hadde ikkje kødda han kapteinen i hvert fall…
førr det va en heftig turbulens vi kom inn i…
Æ for hit og dit, va vektlaus et par ganga,
og i løpet av urineringa mi,
har æ stått med føttern både i taket og på alle veggan,
va faktisk minst nedi gulvet…!
Det va sykt vanskelig å sekte på skåla,
førr ikkje å snakke om korr vanskelig det va å træffe…
Æ va akkurat ferdig med å tørke opp etter mæ,
og det va heilt fritt førr alt av papir der inne,
da kapteinen annonserte at vi va klar førr landing…
Ho eine flyvertinna sa tell mæ at de hadde nu vært bekymra førr mæ der inne,
og at det va like før de sendte et leitelag inn etter mæ…
Æ fikk ikkje fram ett einaste ord,
og i det ho skula inn bak mæ der æ kom ut av dassen,
sa ho kjapt at ho førrstod, og sa at æ kunne få sette på et sete der bakerst i flyet tell vi landa…
Det ante mæ korsen æ måtte se ut,
idet ho stengte av dassen og sa at her ska det ingen inn…
før det e skikkelig reingjort…
Æ va bære glad førr å slæpp gå tell skrustikka,
og tanken på at æ kunne springe ut først av alle…
Æ har meldt fra tell jobb at æ ikkje ska ut på tjenestereise på ei stund!