God 1.mai

Da ska han tykje ha takk førr førstemaiværet han håill på å jævles tell me ute...
Hadde rigga mæ tell førr dækkskifte,
og stod me trailersprekka mot ei nedgåanes sol da væromslaget kom!
Æ hadde så vidt løsna første skruen,
og sto me ryggen mot værskiftet da d skjedde...
På fem sekund!
Me en sur vind fylte han skårret me 2 kilo blaut nysny,
og følelsen æ fikk dær bak va ikkje ulik dejnn værste ætterpåfyllasjetta æ har opplevd!!
Æ trudde d va nabounga som sku hoille hælvette me mæ,
og sku snu mæ førr å skræmme livskiten ut av dæm, men dær fikk æ på kjeften!
Nu har han aptes me oss i 14 daga,
ikkje et snykorn, men klarvær, sol, nattefrost og stillaværskuling!
Nu kom han i retur med galskapen frådanes rundt kjeften!!
D va så vidt æ klart å lur mæ de få metern fra bilen tell døra,
og i et par sekund vurderte å græv mæ ne...
Men så kom å på at vi har brustein i innkjørselen,
og satsa på inngangsdøra...!
Æ klarte d såvidt,
og når æ nu skimte ut av vinduene av og tell,
innser æ at d va nyss før æ lå dær ute som en permanent ængel i snyen!
Æ ser at æ før nån sekunda sian så døden i auan...
Han tykje vrænge auan så æ så bære kviten,
og den opplauste sæ i splinta som skar i auan de sekundan æ va ute...
Nu fær han rundt hushjørnan med den hysteriske kulinglatteren sin,
og lægg ailt kvitt ute med fråden sin...
 Har skimta et par bila i sommersko han har har dytte i grøfta...
Og han har allerede kvælt alle hæstehovan som sto å flørta uti hagen...
Æ trur bære æ gjer f... I å skifte dækk,
og lure mæ tell en cowboytrækk på sofaen...
Så regne æ me at når æ står opp e årets sommer e over,
og d e ny vintersesong...
Æ kainn i alle fall klare ti sesonga tell på sommerdekkene mine!!
Javel, så e æ dårlig på å læse signala...
Sku altså ha skjønt at fræsen i bakgården hadde lukta lunta,
då han i morges gjorde saltomortale med backflip og innvendig skru,
før han finpolerte skovlan me å fræse ti kubikk me singel...
Og ga mæ en "high five" med utkastarsveiva...
Har hørt at d e et bra tegn førr god sommer når sjura bygge reiret høgt...
Bør æ vurdere fløtting når ho nu e på bakkenivå og bygge dobbelisolert iglo...?
Og tell dokker som skal gå i tog...
Velbekomme, æ står over!!

Arbeiderens hyllest...

Hva er bra, hva er godt, hvorfor går det så trått?

Var det her dere sa det var vanntette skott?

Hele skuta er lekk, rusten kjøl, hullet dekk,

Ikke rart man for vannet har utviklet skrekk!

Disse fakta til tross, kjøp et cruise her hos oss,

Vi er best selv om alltid med tiden vi sloss!

Om vårt skip vil gå ned, vil det bli helt diskree,

Vi har markedets sikreste cruiserennomme!

At vi flyter så høyt, kan nok synes litt drøyt,

Men det skyldes et mannskap som tåler en støyt!

For om lakken er matt, har de ansatte tatt,

Sjefens ansvar for han har jo broen forlatt!

For med nykvesset penn, blir han styret sin venn,

Og de finskrevne tall gir jo slett ingen skjenn!

Så moralen den er, ha bedriften din kjær,

Selv om kursen er feil og du snart går på skjær!

Om du ser deg et snitt, og gir sjefen kritikk,

Kan du satse på langvarig arbeidslivfritt!

For du må holde munn, om så bare en stund,

Dette skipet er dødsdømt og står snart på grunn!

Uten livbåt og vest, blir det aldri mer fest,

Du kan svelge og angre din tause protest!

Ingen sjef står på bro, han tok fallskjerm og dro,

mens du hjelpeløst synker i blytunge sko!

Skjulte stier... av nestekjærlighet

Mange ìnnsjøer kledt inn i vinterdrakt,

Lagt på stålis i ren og skjær selvforakt.

De vil skjule sin vakreste sommerprakt,

Alle stier dit inn, er de bare fortapt?

Bare vinter og alt går i svart og hvitt,

Ingen lyder og ingen god dynamikk.

I mørket forsvinner de litt etter litt,

Alle elver er lukket, de flyter ei fritt.

Så til alle som ser denne teksten rett an,

Våg en ny sti og finn fram til ukjente vann,

Smelt bort isen med varme og kjærlighetsbrann,

Så det blinker i isen en nymånerand.

Selv om stien er gjengrodd i mørkeste natt,

Og du sliter deg gjennom og føler deg matt,

Du med lykke vil bukke og ta av din hatt,

Når du står der ved stranden og ser på din skatt!

Besøk av en utstøtt... døden...

Du er til å stole på, og vi vet du vil komme på besøk.

Vi er så redde for deg at vi knapt nevner ditt navn.

Det er derfor vi har plassert deg på institusjon.

Så slipper vi å forholde oss til deg.

Jeg vet du ble snakket om før, at du til og med var akseptert og en av samfunnet.

Men det var før, nå er alt annerledes, ikke sant??

Du passer ikke inn, du er en fremmed, og vi liker deg ikke!

Du kommer likevel, sier du, og vi får ikke stoppet deg…

Kan du ikke gjøre det stille, i så fall?

Og være sånn passe diskre i tøyet?

Jeg vil helst ikke fortelle noen at du har vært her.

Det er så tungt, og jeg gråter så lett.

Et hundeliv er over...

Det er jo bare en hund, var det noen som sa.
De kan aldri ha sett deg i livet og glad.
Med en helse på hell var det likevel bra
at du pakket din sekk, at du dro herifra.

Du var ikke så pen som du var spesiell,
med en turbo i hundre og bare deg selv.
Du har passet på huset fra morgen til kveld
masse særpreg og alltid så klar for et sprell.

Du var leken og kosen og hunden til mor
med en hjertegod klem og et kjempelett klor
Du ruvet jo ikke så høyt på vår jord
men ihodet en fire tonns bulldog jo bor.

Dine følelser boblet, men mest var du glad
satte pris på et deilig og kjempevarmt bad
Midt i sentrum og alltid på forreste rad
din personlighet tok oss i høyeste grad.

Du var sta som et beist, og har vært med på jakt
og på vinteren du dro på deg ulveskinnsdrakt.
Jaget katter og fulgler med største forakt,
ja en egenfelt rype til far du har bragt!

Så takk da til Tilde for alt du oss gav,
nå seiler du ute på tidløse hav.
Du var hundenes hund med den største bokstav
i vårt hjerte du bor, vi skal akte din grav!

Ettertanke...

Usikkerhet...

æ fatte og skjønne jo ingenting, 

aille suse og virre og rave i ring

ho tante va svimmel og kjørte omkring.

blei brutalt og hardt ramma i siste sving...

Dødfall...

sug all krafta utav dæ mens i søvne du spør....

ka ska æ sei, ka ska æ vis, og ka ska æ gjør...?

kainn æ klage å prøve å være mæ sjøl, 

kainn æ kos mæ og ta mæ ei lita øl...?

Treffe familie...
Kribling og kløing, æ grue mæ...
ka sei æ, ka tør æ, ka våge æ...
jada, vi e i familie med dæ
jada, vi bør hoill i lag sånn d e

Samling...
dæven korr teit vi kainn klar å vær
enda vi e så intens og nær
godt vi kom sammen den dagen hær
i et fantastisk og strålanes kjæmpevær

Minnestund...
ei go hand, en god klæm,
en varm og fantastisk klæm,
det e kjærlighet, varme som byr sæ litt fræm..
gjennom minna, og sanga og kake med kræm

Ettermæle...
Sku ho finn på å kom me en klage tell oss,
vær då sekker d va førr å fleipe å jåss,
og tell de som me følelsan alltid må slåss,
åpne opp og la tåran få reinn som en foss.

Den mislykkede ridderen...

Den selvutnevnte ridder, så sprengkåt på sæ sjøl

Sku ut og redde landet i ei sjekta uten kjøl.

I buinn av sjekta ligg dær, d her e ikkje tull,

Jo syvogsøtti bara av kongens beste gull.

Me gliset litt på sjeiva, og kostymet pakka ned,

Blir han rista hardt i stormen, og den gir han ikkje fred

Så vis oss da logikken, du ridder uten hæst

At du ei e besudla av kolera og pæst.

Nu ror du hardt i vinden, med åra av papir,

Som ause manifestet, men vannet av det glir.

Så kjepphøy der du sett, mens bølgan rundt dæ slår,

Når båten din går uinner, du ingen miskunn får.

I væven så du mønster av et uhyre så stort,

I en kjortel kom d mot oss, røde rose va blidd sort.

Detta mantra som du pugga,  i ditt hode e d sant,

Men samtidig ut av hjernen, empatien helt forsvant.

Stakkars hesteløse ridder, dine løgne pakkes ned,

Når du rane kongens kammer, gjør du heile folket vred.

For på kongeskipet Norge passe ingen ridder inn,

Nyt dit øyeblikk i lyset, før vi lås dæ evig inn.

Et dikt om norgeshistoriens versting, han ABB...