tirsdag 15. oktober 2013

Småviltjakt og andre betraktninger i høstmørtna...

Da va årets småviltjakt over,
uten at det her ska nevnes nåkka som helst om fangsten…
Det e rætt og slætt et ikke-tema,
og omtales og bortførrklares lætt med at:
Eventuell fangst e rein bonus,
det e turopplevelsen som står i høysæte…

Du snakke om sjølbedrag i ypperste klasse…
Det vil altså sei at en tell dels stor del av den mannlige befolkninga,
mæ sjøl inkludert,
går mainn av huse,
en gang i året…
Ja, nån bevilga sæ faktisk ækstra fridaga,
førr å gå på dejnnan jakta,
førr det e så manndig og tøft,
og får ut urmenneske i oss…
Jau, va det ikkje fa…
Med ganske få unntak,
e det ikkje mange som kjæm heim igjen med sækken full av fjærkre…

Og bære sånn førr å konstatere det,
æ snakke ikkje om sånn småviltjakt,
korr jægeren kjæm heim med tom konto,
og førrtæll at både våpenet og sækken har vært omkransa med dun,
men at sækken dessværre blei full av småkryp som slættes ikkje e etanes,
og att våpenet må smøres inn med heilt andre ting enn våpenolje…
Ænkelte har vel i dejnn type jakt opplevd vådeskudd de ikkje har
kjent smerten av førr åtte tell ni måna ætterpå,
og så har vådeskuddet fulgt dæm ræsten av livet…

Men altså…
Ka får tellårskomne gubba som mæ,
tell år ætter år,
å klatre opp i fjellskrenta,
som han Atle Skårdal i sine glansdaga ville ha sagt ikkje va faranes førr folk,
værken med eiller uten ski…
Dær korr ikkje engang sauan går,
og sjøl ravna og ørna kunn sætt ræva ner når han e peise blankstilla…?
Spørsmål 1: Trur vi verkelig at vi klare å klatre opp dit?
Spørsmål 2: Trur vi at vess vi bære klar å komme oss opp,
at dær i så faill e fuggel?
Spørsmål 3: Trur vi, at vess vi kjæm oss opp dit,
og dær e fuggel,
at vi klare å hoille dejnn skjælvanes muskelmassen
vi før kalte kropp såpass i ro,
at vi har en mikrosjanse tell å å træffe nåkka som helst,
og da ailler minst en fuggel som kjæm i tohundreogfæmogsøtti,
uttaførr skytbar avstand,
og som bruke absolutt aille skjul dejnn finn på ferden sin???

Svaret e, at ætter de første to tell tre uke ætter ei sånn mislykka jakt,
så byjnne vi sakte men sekkert å førrtrænge siste jakta…
og har et klart JA på aille dissan spørsmålan...
I løpet av tre måna,
har vi fådd bortførrklart aille bomskuddan med såpass god margin,
at det enten må kjøpes nytt våpen, ny ammunisjon, ny jaktdress,
nye sko, eiller ailler helst alt sammen!
Når vi da står dær,
et par uke før jakta,
med alt dettan fine utstyret,
har slætta aill tidliar erfaring,
og har oppgradert sælvtilliten til århundrets mesterjæger…
Det e da vi blir heilt ælg…
Ja, faktisk som ælg i brunst…
heilt tell jakta e over...
Aill førrnuften førlat den skolten som påberope sæ å ha førrstand,
og sætt sæ i skolten tell et nåkka mindre hau,
som da dræg oss opp i fjellheimen…
Mens pumpa fleire ganga i timen true me å sprænges,
og fråden står ruindt kjæften på oss…
da e aill jaktetikk om kun å skyt på vilt du sekkert kainn artsbestæmme blåst!
Og da snakke æ skikkelig blåst…
Æ har såpass mange ganga skotte på flokka,
som viste sæ kun å være prekka på synet idet æ va i ferd med å svime av av utmattelse…
Æ hadde sekkert skotte på småtittinga,
eiller om så ho svigermor fauk førrbi i vingedrakt…
Det siste e så usannsynlig,
at æ uansett ville ha skotte,
førr æ ville ha trudd det va ei rype i førrkledning…
Og det ville det jo i aller høgaste grad ha vært…
i dettan tellfelle ei hælsikes burugla inni rypedrakten…

Som han sa eine kompisen på jaktlaget:
Vess ho svigermor sku ha vorre med i fjellet,
og kom tell å ramle…
Så trur æ faktisk æ heiller hadde latt ho ligge dær,
einn å hjælpe ho opp…
Æ kunne jo bære ha lagt mæ i skjul,
og kanskje ha skotte et par ræva på åtet…

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar