Siden
forrige blogginnlegg forsvant overskuddet jeg trenger for å skrive, og til
slutt ble det ikke bare skrivetørke, men jeg måtte ut i en «Bondevik» og har
vært i kjelleren en stund.
Det
er både rart, merkelig, underlig, og samtidig godt at kroppen kan «skru oss av»
når vi har brent lyset for fort i begge endene…Jeg har ikke kjent et snev av kreativitet i forhold til skriving/ideer/galskap…
det har bare vært helt tomt…
Det som før boblet opp og ut, av bare et lite hint/hendelse i hverdagen, det har bare vært helt fraværende…. totalt fraværende en stund.
Så da gårsdagens lille besøk i hyttegrenda vår åpnet porten inn til den lille «gale hjernen min»,
eksploderte det i fingrene, og her er noe av det som kom ut av koplingen mellom fingrene og det som er igjen inni hodet…
Det bare måtte bli et lite blogginnlegg…J
I
går holdt æ på å klikke i vater da en del fremmede folk for å tusla rundt i
skauen temmelig nært hyttetomta vårres.
Dæm
gikk med ryggsækka og kart, og det så ut som dæm kosa sæ.Æ førr min del ante uråd, og tenkte at her va det nån jævla som va sendt ut førr å rane hytta vårres førr godsaker, førrkledd som skogsvante folk. Og bære så det e sagt, hytta vårres bugna over av både lovlig innkjøpt, og meir kreativt anskaffa apasjebensin!!
Det osa urbant juks av skogsfolket, og æ meinte at nån hadde gitt dæm et kart over hytta vårres, og at det nu va sendt et ransteam på førrekognosering!
Æ va raskt frampå, og spurte et par av dæm ka de holdt på med, sånn i all uskyldighet…
Dæm va på orienteringsløp, sa dæm!!
Ha, ha, som om æ går på den, suppegjøka! tenkte æ.
De hadde førrsåvidt gjort en grundig jobb, førr æ så opptell fleire posta rundt omkring og i nærheta.
Æ observerte dæm i smug, og ætter ei stund førrsvant de…
Æ begynte straks å filulere på korsen æ sku angripe denna oppbygginga tell et storran på hytta, og kom temmelig raskt opp med motangrepet!
Æ trur ikkje de blir å finne tellbake tell hytta vårres uten kart, og de e nok heilt avhengig av de orienteringspostan de hadde befengt skogen vårres med…
Da ska æ gje dæm desorientering så det hoill når de kjæm tellbake!!
Første posten æ fant, fløtta æ opp i trekrona fem meter over bakken, mens merketanga fikk æ fira over tell nabobuska tre meter bortaførr, bære festa lett i en snor fra posten, sånn at ætter de eventuelt hadde kommet sæ opp tell posten, måtte de åsså ha klatra opp i nabotreet førr å få merka.
Hvis de mot formodning sku gå videre, har æ fjerna neste post, hengt opp et lite «skattekart» i stedenførr posten, og sku de klar å tolke «skattekartet», så vil de havne i ei myr fem kilometer lengre nedover i bygda, korr æ grov ned posten cirka en meter ned i torva… merketanga e festa i et tau fra den nedgrovne posten, fast i en tikilos stein som ligg på botten av en myrkulp som e fem meter djup! Æ brukte fleire tima på dettan arbeidet, og med dejnn satans varmen vi har hadd i det siste, blei det ingen enkel oppgave, dær æ for som en førrvirra poilloter med svømmeføtter, dykkermaske og snorkel, og sku gjør mæ usynlig… mens mygg, klægg og blodigle kjæmpa tappert om å nå aille tellgjengelige åpne hudflate æ hadde blottlagt i kampens hete!!
Sånn i ettertid e det jo mulig å sei at æ gikk vel hardt inn i oppgaven, og at de førti milliona kløanes byllan æ har på kroppen ikkje va verdt innsatsen, men kroppen e såpass full av adrenalin enda, at æ trur det oppveie ubehagelighetan.
Æ kommer heller aldri tell å sei nåkka om korsen det e å snorkle gjennom ei myr, og korr inni hæl… dårlig mainn kainn bli av det…
( ei heller kjæm æ tell å sei nåkka om korsen det e å måtte spy via snorkelen, førr så å førrhoill sæ tell at du ska puste gjønna det samme røret i ei stund etterpå… sjelsettende opplevelse , kan æ trygt sei….)
Et merkelig skue der ho lå kveita, med ei utspælt stein dau ørn på ryggen.
Æ fikk kjøpt fangsten, før ornitologa og ainner kjennera kom mæ i forkjøpet, sjøl om det kosta mæ fleire kainne med lokalt artivatn.
Æ hadde egentlig ikkje tænkt på ka æ sku med ekvipasjen, men skjønte at den va perfekt som ei felle tell neste post på orienteringsløypa!
Hytta vårres ligg jo i ei skråning ner mot vannet, og neste post lå fint tell mett neri bakken.
Æ hadde i forrige uka rigga opp ei såkalt zip-line mellom to passe store grane, og på dennan stålwiren sku æ lage en liten rigg førr å sende barnebarn i en kurv i passe fart, såpass at de fikk sæ en luftig opplevelse…
Nu blei det isteden kveita med følge som blei rigga opp…
Den første som tok laus merketanga på posten, ville dra i utløseren, sånn at ørna med kveita i klørn sku suse førrsektig nedover, dæretter sku kveitesporen klappe rolig tell vedkommende på posten…
Æ har aldri hadd særlig hell med at mine teoria fell sammen med faktiske hendelsa, ei heller her…
Korsn kuinne æ vette at æ satte i gang en kjedereaksjon med til dels usannsynlige hendelser…
Va jo i oppbyggingsfasen enda, hadde på ingen måte sikra riggen, og prøvekjøring va førr mæ uaktuelt…
Æ sto ved den nederste grana og sku sjekke festan tell zip-linen, som æ skjønte va dårlig festa, da æ hørte et knepp… og kneppet utløste ei stygg kvining, og æ kjente kraftige vibrasjona i wiren…
Kveita hadde blidd så slimat i sola, og lå så langt framme på riggen, at den sjølutløste sæ…
Og va nu i fritt fall… æ så at den va tyngre enn æ hadde beregna, og at den definitivt oppnådde større hastighet enn æ hadde forestilt mæ… og datt i en mykkje lavar flytebane enn tenkt…
Enhver som hadde befunnet seg på posten, hadde ikke bare fått seg et forsiktig klaps, konstaterte æ idet æ observerte at postmerket hang ut av kjæften tell kveita på eine sia, og merketanga på andre sia…
Ørna hadde fått god tørk på fjærdrakten, og nu hadde de to sammensveiste fått så god fart at ørnevingene begynte å få løft…
Som en liten jumbojet bar det oppover, og æ kjente sleipe dråpa træffe mæ, samtidig som ei utrulig ram lukt nådde nasen, og næsten slo mæ i bakken aleina…
Som om wiren va en sytråd, snappa den tvert av, i det ørneekvipasjen blei dratt oppover i en skarp venstresving…
Æ skjønte at den raskt kom tell å foreta ei nødlanding, og ganske straks hadde den møsta fart og moment, og va på dirækte innflyging…
Livredd før at den sku kræsje i hytta vårres, spurta æ opp på hauen, og kunne gledestrålanes se at ho akkorat gikk klar av hyttetaket vårres…
Som landingsstipe hadde ekvipasjen valgt sæ ut bilen tell hyttenaboen… ordførerkandidaten…
Kveita fauk rætt inn bakvinduet, og plana ut i førersætet mæ skolten tredd igjønna rattet… Ørna slapp kveita, og skrapa bortover taket, før den tell slutt stod framst på panseret, som et nydelig frontmerke tell den slitte fiaten…
Ordførerkandidaten va heldigvis på bærtur, som vanlig, og æ ante en kjapp utvei førr å frikjenne mæ sjøl…
Æ skynda mæ å fjerne alt som kunne ha tellknytning tell mæ, la aille de gjenværanes orienteringspostan med merketenger på og rundt bilen, og æ toppa det heile med å sætte et spann med sånn passe ulovlig multekart æ hadde ståanes tell tjyvmodning inn ved sida av kveita…
Så ringte æ politiet, naturvernera og presse, og tipsa om mulig tjyvfiske, faunakriminalitet og ulovlig multekartplukk, samt sabotasje av orienteringsløype, og tipsa om korr de kunne finne synderen…
Æ trur det skjer nåkka hos hyttenaboen vårres, ropte æ inn tell kjærringa, der æ stod me kikkerten på plattingen og studerte oppbudet med blålys som hadde kommet opp til hyttegrenda bare minutter etter tipset mitt… Ska tru om han hoill på me nåkka ulovligheter?
