Nytt hatobjekt...Sykkel!!!

Æ hoilt på å flir mæ skvætt igjæl da æ så en annonse her om dagen...
politiet i Narvik som søkte etter lokala... i Narvik...
det e det definitivt dummaste æ har hørt fra den kanten på leeeenge

nuvel ... ska ikke utdype dejn nåkka meir,
men alle veit jo at han Cliff Arne har ødelagt all truverdighet tell
politet i Narvik i uoverskuelig framtid...!!

Æ har en egen hang tell å prøve mæ på ting æ ikkje kainn,
og førr kvær ny teng æ prøve,
sønk æ længre ned i mett eia rock bottom of hell ...
og æ har hatt meir enn én sykkeltur tell helvette...

Har en tidligere kollega som blogge om sykling,
men han e syyyykt mykkje bedre på sykkel enn æ nån gang kommer tell å bli,
og æ langt mindre higa etter å komme...
Æ trur ikkje han uansett kunne ha berga mæ
på en tur æ hadde tell Pevannet i Harstad førr nån år sia...

I motsetning tell min tidligare kollega,
va det ikkje sykling som stod i høysæte,
men fart heim æ tenkte på...
og da snakke vi stor fart...
Æ kainn minnes at æ alltid har vært glad i fart,
men det æ sku gjør den kvelden,
toppa alle sykkel-topp-tura æ har gjort...
og æ kainn førrtæll dokker med en gang,
at dettan e ikkje nåkka æ kjæm tell å gjenta...
ever!!!

Føkkings sannheita e...
æ sku bærre opp på Pevannet førr å feske,
og full av visdom som æ e,
tenkte æ at æ sku ta med sykkelen,
ikkje førr å sinke farta oppover,
men førr å få en fantastisk nedtur...
nåkka det det definitivt blei....

Æ bruka nu vel førr faen ikkje å sjekke bremse når æ fær ut...
langt mindre sekre æ mæ...
hverken med hjelm,
hanska eiller ainna pinglestoff!!
Når æ sykle, så sykle æ,
hverken meir eiller mindre...

(dæven korr sandblåst innst inni skoltenæpa det går ann å bli!!!)

Som di mæst skarpsinddige læsera allerede her innser,
fikk æ ei allerhelvettes avsindig fart da æ sku heim...
sku sekkert ha sjekka bremse,
både wira og klossa,
men det va det litt seint å komme på,
da moder jord, tyngdekræfter og masse i bevegelse tok fatt...!
Æ kleip på bremsen,
tell knokan va kvit og slo sprekke!!!

Fisket æ dreiv ved vannet,
oppnådde ikkje i nærheita av farta det adrenalinkikket
som suamfarte åran mine på nedfarten hadde...
Farta øka proposjonalt med helninga på skogsveien..
på samme vis som stæmmen heilt førlot jordiske mønster...

Æ va i færd med å oppnå ballistisk hastighet,
og dermed kunne være i stand tell å gå inn i en geostasjonær bane rundt jorda...
eller førr å slå av førr en kjenning,
rundt byen og Harstadkirka...

Grepet av ...
æ veit faen ikkje ka...
fainn æ ut at æ sku kaste mæ litt tell sides,
med eine skanken over tell andre sida,
førr dermed å bremse ner farta med den eine foten,
og dermed sakte men sekkert få stoppa heilt...

E det nån av dokker som har opplevd korr inni hælvette
langt inni granskauen det e fra en sånn tanke sig inn,
tell det virkelige fakta morgana vise sæ???
Æ har det!!!
Opptell fleire ganga i løpet av et mikrosekund!!!

Se førr dokker,
dær æ som et slakt av et menneske,
i supersonisk hastighet,
faktisk trur på det æ nettopp har prøvd å beskrive...

I det øyeblikket halve mæ,
ligg i nitti graders vinkel,
sett på tvers av sykkelen,
svæve, tellsynelatanes elegant,
over sykkelen...
træff vi...
og da e vi, både æ og sykkelen,
ei grøft som våren har skapt...
tvers over stien...
som æ slættes ikkje så på tur oppover...

Dettan træffet va ikkje ønska,
førr å sei det mildt...
og sian vi hadde oppnådd såpass hastighet,
må æ innrøm at æ ikkje hadde besinnelse nok tell å beholde
taket i sykkelen...

Æ slapp taket,
da sykkelen passerte skuldra i en vinkel,
som tilsa at vess æ fortsatt hoilt taket...
va æ ikkje bære fri førr sykkel,
men åsså skulder...

Æ har alltid ønska å oppleve fritt fall,
men definitivt ikkje i den formen æ nu gjorde det...
æ måtte i et brøkdels sekund ta stilling tell ei landing,
i en dårlig grøfta fjellvei,
med konsekvensa æ ikkje hadde drøfta med oppdragsgiver...
i dettan tellfelle...
mæ sjøl...
og æ rakk i hvert fall ikkje å tenke over om farkosten
va konstruert førr et sånt sammenstøt med overflata...

Æ kopla ut autopiloten,
og lot naturkræftan overta...
I bæste meining la æ ut begge arman framførr mæ,
i håp om å unngå skadeomfanget...

Det kuinne selfølgelig ha gådd værre,
tænkte æ,
da æ stoppa opp,
femten meter neffør nedlagsfeltet...
med bærre nån få kilo småstein mellom lause teinner og såre leppe..

Æ håpa det gikk bra med sykkelen,
tenkte æ...
idet lyset gikk...

Du va heldig!!
sa lægen,
at du hadde såpass mykje stash i sækken...
det redda sannsynligvis livet dett da sykkelen landa på sækken på ryggen din...