Besøk av en utstøtt... døden...

Du er til å stole på, og vi vet du vil komme på besøk.

Vi er så redde for deg at vi knapt nevner ditt navn.

Det er derfor vi har plassert deg på institusjon.

Så slipper vi å forholde oss til deg.

Jeg vet du ble snakket om før, at du til og med var akseptert og en av samfunnet.

Men det var før, nå er alt annerledes, ikke sant??

Du passer ikke inn, du er en fremmed, og vi liker deg ikke!

Du kommer likevel, sier du, og vi får ikke stoppet deg…

Kan du ikke gjøre det stille, i så fall?

Og være sånn passe diskre i tøyet?

Jeg vil helst ikke fortelle noen at du har vært her.

Det er så tungt, og jeg gråter så lett.