Jeg skulle så gjerne
Ha sagt mer i fra
Da jeg ikke forstod
Alt det rare du sa
Jeg skulle så gjerne
Ha vært en god venn
Som snakket din sak
Og som førte din penn
Jeg skulle så gjerne
Ha hjulpet deg mer
For du gjemmer bort gråten
Når ingen deg ser
Jeg skulle så gjerne
Ha lettet din angst
Tatt deg med ut på havet
Og skaffet oss fangst
Jeg skulle så gjerne
Ha tatt bort din kreft
En livsfarlig tumor
Ja, Gud rammer skjevt
Jeg skulle så gjerne
Ha hjulpet deg fri
Men ei løkke av tau
Er ei verdig sorti
Jeg ønsker så gjerne
At når du går bort
Må det skje uten smerte
Og rimelig fort
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive enda et dikt om kreft, men det ble bare slik.
De som er rammet har, naturlig nok, mange tanker, og de rundt har mange tanker. Noen deler vi, andre ikke, noen er mer ubehagelig å tenke på enn andre, og ikke minst, tør vi si det vi tenker.
Dødsangst, ønske om å avslutte alt... for den syke.
Angst for å ta opp det ubehagelige for oss rundt, samtidig som vi ønsker vi kunne gjort noe, og ønsker at den syke skal slippe mest mulig smerte, og få en verdig avslutning på livet... og hva er da verdig?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar