Mange ìnnsjøer kledt inn i vinterdrakt,
Lagt på stålis i ren og skjær selvforakt.
De vil skjule sin vakreste sommerprakt,
Alle stier dit inn, er de bare fortapt?
Bare vinter og alt går i svart og hvitt,
Ingen lyder og ingen god dynamikk.
I mørket forsvinner de litt etter litt,
Alle elver er lukket, de flyter ei fritt.
Så til alle som ser denne teksten rett an,
Våg en ny sti og finn fram til ukjente vann,
Smelt bort isen med varme og kjærlighetsbrann,
Så det blinker i isen en nymånerand.
Selv om stien er gjengrodd i mørkeste natt,
Og du sliter deg gjennom og føler deg matt,
Du med lykke vil bukke og ta av din hatt,
Når du står der ved stranden og ser på din skatt!
Denne våknet jeg til en morgen, og hele diktet stod krystallklart i minnet til det var festet på veggen!! Et sterkt dikt fra natten om sinnet, psyke og hvordan vi møter vår neste! Til alle der ute: drit i forhåndsdømming!!
SvarSlett