Oppussing og spøkelser...

Vi hoill på med nåkka malingsoppussing i kjellarn,

så dær ligg lause døre, kontakta og brytera over ailt.

Og der e mykkje maling, førr det mæste bære halvtørt…

I går dro æ ikkje heim direkte etter jobb,

førr vi sku ha avslutning førr en kollega som slutte…

Vi hadde det arti, og det blei jo nån øl…

Så da æ sku dra heim, ville æ ikkje førrstyrre kjærringa

med å braute mæ inn hovedinngangen,

og æ tænkt æ sku liste mæ inn kjellarninngangen…

Kæm som kuinn vette at ho hadde kjøpt sæ kvit fantometdrakt førr å male i,

hadde sedd at æ kom, og stilte sæ i kjellarn med lyset av…

Æ e ikkje mørkeredd, men æ lika ikkje mørke kjellera på kveld og nattestid.

Dæffør lista æ mæ stille inn med passe angst i kroppen!

Æ gikk rætt på spøkelset dokker ser på bildet…

Hylte som en stokken gris, og prøvde å slå på lyset…

Det va jo jævlig lurt når vi har tadd av aille dekslan tell bryteran mens vi male…

Så der blei æ henganes fast i bryteren,

og dirra i vekselspenninga tell fyllingen hoppa ut av jækslan,

mens spøkelset flirte hysterisk tell mæ…

Æ blei så redd at æ pessa på mæ,

og det rant såpass at strålen for på en stekkontakt,

åsså uten deksel selvfølgelig…

Det va såpass med volt og ampere at det stod ei lysbue fra rættekarn, via hainda,

mellom bryter og stekk, heilt tell sekringa gikk…

Både hainda og andre kroppsdela føltes steikanes varm ut,

så æ tenkt æ måtte få avkjølt nån av delan…

Æ e jo lommekjent i kjellarn, og selv i mørket fant æ vasken…

Der famla æ mæ fram tell ei stor skål som stod full av vann,

tenkte æ…

Det e mulig at det va kombinasjonen av øl og redsel som hadde fådd mæ tell å gløm,

at det som va i skåla slettes ikkje va vann…

Ætter kvært som æ kjente på beslagbita neri skåla,

begynte alarmklokken å ringe i bakhaue,

skjønt de ringte i sakte film…

Det kjentes ut som huden og neglan sku dætt av,

da koplinga inni skolten skjønte alarmen…

Det e jo førr syke sa… skåla me kaustiksoda kjærringa har lagt beslagan i!!

Æ røkka hainda opp av skåla, og prøvde å skru på kaillvasskranen…

Det kom ikkje en dråpe…

Med nævven i fuill fyr,

kom æ sakte på at vi hadde stengt hovedkran

mens vi hoill på med restaureringa…

I rein desperasjon sprang æ opp trappa,

satsa på dassen inne i leiligheta tell ho svigermor,

og heldigvis fikk æ stokke nævven langt neri det kjølige vannet der…

Va samtidig glad førr at ikkje ho va heime og eventuelt va på dass…

Tørr ikkje å tenkte på korr æ hadde hadd nævven da…

Den hudlause hainda e nu kraftig bandasjert,

og kjærringa har totalførrbud mot fleire fantometdraktstunt!

Begynn å bli seriøst mange sykemeldinga nu,

så æ tørr nesten ikkje å førrtell dettan tell nån…

Han Røder har væra vinter...

Da har vi hadd vårres tellmålte sommerdaga,

og det uten at vi kainn sei at vi har hadd sommer!

Æ har fådd tellbake han Røder…

Før han fikk tadd nån cruiseskip,

gikk han sæ fast i en trålpose uti fjorden!

Sian han ser så ny og fresk ut i lakken,

og navnet mett og mobilnummer står med sirlige bokstava på sia,

blei æ opprengt av kaptein på trålarn,

en smule oppgira og samtidig førrundra førrbainna…

Det e jo ikkje bære litt underlig å få en snyfræsar i trålen,

det raraste e jo at han gikk førr fuill maskin,

og jæveln hadde jo næstn tygd sæ tværs igjønna trålposen før skovlan låste sæ…

et par av mainnskape sværge at de hørte han pusta og pæsa,

og trur nu at vi har fådd om bord en fræsar som e besatt av onde ånder!

Kainn du vær så inderlig grei og kom å hent han,

før æ må bestille en præst førr djævelutdrivelse!! Sa den godeste kapteinen.

Vi klare ikkje å få han tell stoppe heilt, heiller!

Så stod han i bakgården og luna ei stuind…

Æ hadde sikra alt som eventuelt kuinne få han tell å starte,

og fæsta han me kjætting…

Æ hadde spyla han me høytrykksspylar,

Førr det va mildest talt dårlig ånde av gapet på han,

ætter alt han har tygd sæ igjønna…

Måtte hænge nån buske med Wunderbaum inni skovlan,

så ikkje naboan sku tru æ va blidd guanoprodusent…

Så hadde æ ikkje tænkt på ailt likevel…

I natt sleit han sæ igjen…

og det mæst utrulie,

e at han nu åsså har lært sæ å utnøtte vindkraft…

Blåste en stygg kuling i natt…

Såpass at æ et par ganga våkna av vind og vær…

Mett i natta skvatt æ tell av ei infernalsk uling…

Spratt opp av senga og kikka ut vinduet tell bakgården…

Han Røder hadde stilt utkastarn rætt imot kulingen,

præssa lufta ner mot skovlan,

som dermed blei satt i kraftig rotasjon…

Veit jo fra før av at han kopla trækket på hjulan av og på som han vil,

og nu klarte han altså me hjælp av kulinga å få såpass fart på skovlan,

og dermed åsså på hjulan,

at han bære sto å røkka i kjættinga,

Litt småskummel der han sto,

førr motorn gikk jo ikkje,

så han e en lydlaus massemorder vess han slit sæ,

og den ulinga når kulingen suse igjønna han,

e jo skræmmanes nok tell å skræm fanden på flatmark!!!

Ei skikkelig stormkula,

som la det mæste i hagen og nabolaget flatt, va nok…

Ætter ulinga å dømme,

blei det nok orkan inni skovlan,

og kjættingen hadde ikkje sjangs å holde han længer…

Som den røde baron uten vinga, fauk han ut porten,

mens kjettingbita hagla i stormkastan…

Æ heiv på mæ nåkka klea,

og full av angst og bekymring heiv æ mæ på sporan etter

Den røde baron…

Heldigvis va det små ødeleggelsa etter han dennan gangen…

Han hadde væra nysnyen i fjellan,

og han hadde peiling rætt dit…

På tur tell fjells va det lættar å følge sporan hannes i lyngen…

Smågnagera og rype lå ferdig ribba,

utbeina og dandert med tyttebær og lyng langes sporet hannes,

og æ lure på om æ ska ta han me på småviltjakt neste år,

vess æ tørr…

Ætter å ha kjæla(!!) me snyen et par tima, roa han sæ kraftig ned,

i takt med vinden som avtok.

Det ser ut som han kan finn sæ godt tell rette oppi snykanten,

og æ rægne med at han kommer ned når det kjæm meir sny.

Æ blir i hvert fall ikkje å krangle han ned før alt ligg kvitt,

Så nu håpe æ at det ikkje blir mildvær…

Det kainn bli stygt…

Igjen!!

Tilgivelse versus tillatelse

Æ har alltid meint at tilgivelse e lættar å få enn tellatelse,

og i hvert fall fra kommunale etata og myndigheter!

I så måte hadde æ gjort en del lættar kosmetiske endringe på hytta, boder og uteareale…

Da æ fant ut at æ kanskje sku fyre inn et nabovarsel,

på ting æ for så vidt allerede har endra på,

sku æ få oppleve at æ kanskje må revurdrere holdninga mi…

Æ hadde så vidt fått postlagt kopien av nabovarselet,

da det stod en fyr på parkeringa mi på hytta..

Ung spirrevipp fra østlandet,

som æ ikkje engang oppfatta navnet på…

Han hadde me sæ et arsenal med duppeditta,

tegninge og bilda og Gud veit…

Æ ante en lang dag me spørsmål og utgreiinge,

så æ skudde på min nordnorske sjarm,

med ironi i førersæte…

Korr lurt det va, vil jo vise sæ etter kvært!

Det e umuli å få ned alt fyren spurte og grov om,

så dokker får ta kortversjon av det æ huske…

Denne bygningen står ikke på tegningen min!

Neivel, sa æ, kanskje dejnn ramla  av tegninga på tur opp hit.

Det e jo såpass dårlig vei,

at dejnn kan ha resta laus.

Nå skal de ikke prøve å snakke dem unna fakta, Herr Kristoffersen.

Nei, det gjør æ jo ikkje!

Æ har bua, altså fakta, her på tomta,

og du mangla dejnn på tegninga di,

ergo e jo sannheita på mi side og manglan på di side.

Han blei olm, han dærre spirrevippen fra sør,

Æ så rødmen som steig fram uinner snippen,

og sakte steig oppover,

tell øran og heile topplokket va illrødt.

Det e jo ikkje et permanent bygg, sa æ.

Det e jo ei vedbu, som kainn fløttes,

eiller demonteres når veden er brukt opp…

Jeg noterer det de sier,

så får vi komme tilbake til dette i saksbehandlingen!

Nei, bevare mæ vel, sa æ,

du træng jo ikkje å lage nåkka sak ut av dettan.

Dette er en sak allerede, kommenterte han tørt.

De har visst flere svin på skogen, Kristoffersen,

og denne uteboden er det neste!

Svin og svin, sa æ, ikkje meir enn en liten pattegris i så fall…

Da får vi se på målene på dette bygget ditt! sa artikaren.

Så vidt jeg kan se av måleinstrumentene mine,

er dette bygget over 15 kvadrat,

og da skulle det vært en byggetillatelse med mer levert til kommunen!

Vess det e så vidt du kan se,

så burde du kanskje få dæ et verktøy med større skjerm,

datt det ut av mæ…

og når æ tænke mæ om,

så trur æ at søknaden min må ha dotte ut av bilen på tur tell byen,

på dissan elendie kommunale veian…

Denne siden som du har oppgitt til 5 meter, er faktisk 40 cm lengre!!

Kom det i fra den illrøe toppen…

Ja, æ lika å vær raus me målan, æ e jo ikkje gnien!! sa æ.

Den kommer du ikke langt med, Kristoffersen.

Neivel, men koffør sa du nettopp at æ va kommen 40 cm længer da??

Dettan e vel som vi sa i sta,

at æ har fakta her på hauen,

og du mangla pittelitt fakta i papiran dine…

Dessuten, sa han, og nu synes æ det skumma litt rundt kjæften hannes.

Er bygget flyttet 30 grader i forhold til tegningen, og flyfotoene jeg har her.

Det framstår som helt nytt i dag,

og ikke som den gamle boden på det gamle fotoet.

Kan de forklare dette, Kristoffersen?

Ja, sa æ, æ ska i vært faill prøv…

Æ satt å drakk morrakaffen på trammen her en dag,

da æ hørte ei ramling oppi lia…

Va nok han gammelerik som hadde sendt nedover en fallvind av de sjeldne…

Idet han fauk førrbi,

tok han kaffekoppen min,

og straks etter løfta han boden opp,

så han hang et par minutta på eina hjørne i lause lufta…

Når han først slapp, va boden vridd, og tellfeldigvis snudd i den posisjonen du ser nu…

Ætter en sånn medfart blei boden særdeles vakkelvoren, så æ måtte støtte opp med nån bord…

og ætter kvært har æ støtta opp med så mange bord, at ho nu ser ny ut…

Den må de dra lenger ut på landet med Kristoffersen! Sa han vittige…

Nei kjære dæ, sa æ.

Kainn ho ikkje få stå der ho står nu?

Vi e førrnøyd me plasseringa,

og vil ikkje fløtt særlig længer fra byen.

De har en lemfeldig omgang med sannheten Herr Kristoffersen,

og er totalt blottet for respekt for myndighetspersoner og regelverk!

Takk førr komplemanget! Sa æ,

og angåanes regla og myndighetspersona traff du spikeren på haue!

De vil høre nærmere fra oss angående dette!

Sa han, idet han suste ut av parkeringa mi!

Nu sett æ her å lure på om æ kanskje sku ha kjørt ei litt meir ydmyk tellnærming…

Han Røder våkna tell liv igjen...

Da hadde vi altså en sommerdag forleden…

Sånn som sommarn har utvikla sæ,

så betyr det bære at det bli alt ainna enn trivelig!

Æ blei småengstelig bære æ kikka ut og så sola hang der på en skyfri himmel.

Han Røder, snyfræsarn min,

får jo svetteutslett i lakken bære temperaturen sig litt over 12 grader…

da æ sto opp, va det allerede urovækkanes 18 grader…

Han va jo nærmast psykotisk sist vi så sånne temperatura…

Ikkje førr det, han har jo vært rolig sian politiet leverte han bakbundet

med skovlan fuill av bobleplast,

begge splintan tell skovlan dratt ut,

tømt førr bensin,

og pluggen skrudd ut!

Med andre ord alle forhåndregler tatt for at han sku hoill sæ rolig!

I tillægg hadde æ kviskra han i øre at han sku få nye dekk

og full overhaling før vinteren vess han oppførte sæ…

Kjedereaksjon heite det vesst,

når mange hendelsa kjæm på ei snor i Jens Bond-fart…

Akkorat som de gjorde i Åsveien og videre nedover byen førrleden…

Æ hadde glømt at æ avtalte service på han Røder allerede i vinter,

at de kuinne hente han når de hadde tid,

og at han stod i båkgården…

Hadde jo heller ikkje informert dæm om tellstanden hannes,

og aille telldragelsan i vår og sommer…

Teknikern hadde ingen anelse om ka som venta han,

plystranes hadde han nu bære sætt i splintan,

og hadde akkorat skrudd på bensinslangen og sætt i pluggen da æ kom ut…

Han ville bære ha kontroll over de enkelte delan som lå laus…

Æ sku akkorat tell å åpne kjæften å advare stakkarn,

da en fjernstyrt radiobil fauk over gjerdet vårres,

kræsjlanda rætt fræmførr han Røder,

og small inn i skovlan,

så bensindampen taut ut…

Den lille dampen va nok…

Han Røder inhalerte den lille angen av damp,

og på et tusendels sekund hadde han sjølstarta sæ…

Bobleplasten berga ræva tell teknikeren,

så han endte opp med bære nån små skrubbsår,

Værre va det me den radiostyrte biln…

som plutselig va et puslespill på fem tusen dela!

Bensin fra biln, hadde han selfølgeli klart å supe i sæ,

og me et brøl va han ute av gårdsplassen…

Lyden av Norge rundt-sangen nedi bakken,

ga bud om ka han hadde fådd teften av…

Isbilen!!

Førr uinnvidde læsera:

Han Røder går laus på alt som e kvitt når han går i svart!

og frost kan han lukte på mils avstand!

Det blei brått stopp i Norge rundt låten,

da æ kom sprenganes ner gata.

Midt i gata lå ræstan etter det som ha vorre en isbil,

og i vrakhaugen der ville det ha passa bedre med lydsporet tell Haisommer…

Det va lett å følge sporan hannes videre…

På plæn uttaførr bykirka hadde presten utegudstjeneste i godværet…

Da æ sprang førrbi, lå det et par avsvimte gammeltante der,

prestekragen va nappa av præsten,

og bitan av den hang enda som en snøbyge igjen i lufta…

Ka som trakk han ned mot havet, veit æ ikkje,

men nåkka tyske glosa fra havna sa mæ at nåkka torpedoa fra krigen nu va gjort opp førr…

De tre tyske bobilan som stod parkert ved havnepromenaden,

va nu sterkt ramma midtskips,

og æ kuinne sæ fjorden igjønna tunnelen han Røder hadda laga tvers igjønna bilan…

850 kilo seifilet som sekkert va berægna førr hjemmemarkedet,

va returnert tell havet, og lå å duppa i havnebassenget…

I og med at sporan etter han Røder gikk rætt tell havs,

rægna æ me at han va tapt førr alltid…

Heilt tell æ kika utover fjorden med tårevåte aua…

Det va ikkje perioskopet tell en ubåt æ så skomføyka tell…

æ kjente igjen den illrøde utkastarn som såvidt braut vannskorpa...

oppe å supa inn lufta motorn trængte igjønna utkastarn,

kjølvannsstripa vitna om skovla førr fuill maskin…

De to fine kvite hurtigbåtan på tur inn fjorden va på fuill fart mot en tilværelse som vrakgods…

Æ kommer aldri tell å innrømme eierskap tell han Røder vess det sku bli spørsmål…

Han e ikkje dukka opp heime enda,

og i avisen så æ at to store cruisebåta skal passere uttaførr byen i dag…

Enkel treretters

Hei!
Da prøver jeg meg på et lite blogginnlegg om mat.
Har alltid likt mat, og i den senere tid lage mat!
Jeg er sterkt inspirert av min kokkefrue,
og ville funnet det vanskelig å gjennomføre dagens matstunt uten henne ved min side.
Hun har akkurat deltatt på Bakgården, og hadde meg med som utskremt salgssjef!
Jeg skjønte altfor sent hva tittelen innebar,
da jeg fikk den i halvørska en vakker morgen i april... eller mai... eller var det juni..
uansett...
skulle altså være salgssjef for fruens salgsbod,
og ettersom dette var å regne som en "walk in the park",
sa jeg, høyt ruset på min nye tittel,at:
"Da skal du få en enkel treretters til kvelds,
ettersom jeg kan ha en lett tilbakelent posisjon den dagen..."
Jeg kjenner enda hvor mye de ordene svir langt bak i ganen...
Salgssjefstittelen har medført svært lite nattesøvn de siste tretti døgn,
og det er med fare for hoderulling,
både her og der,
at jeg med stor kløkt,
høy faktor av oppskriftstyveri,
og angst for represalier satte opp følgende meny,
som i løpet av lørdag ettermiddag så dagens lys,
og ble fortært:
Jeg lette med lys og lykter på veven, og endte opp med denne "enkle" treretteren,
med tilbehør:

Forrett:
Scampi og kamskjell i orange saus

Her tar du per 2 pers:
6 scampi
4 kamskjell
1 dl balsamicoeddik
2 pasjonsfrukt
1 sjalottløk
1 dl hvitvin
1 eggehvite
100 g smør, i terninger
1 stang sellerirot

Kok balsamicoeddik og sukker i fem - sju minutter
Sett til avkjøling.
Finhakk sjalottløken, stek den gylden i smør i ett minutt i en kjele på middels varme.
Ha løken og hvitvinen i en panne, og kok inn til ca. 1/4 av opprinnelig væske.
Del pasjonsfrukten i to, ha ut innholdet med en teskje, og sil av frøene.
Pisk eggehviten stiv.
Pisk inn smøret litt etter litt.
Ha til slutt i pasjonsfruktjuicen.
Smak til med salt og pepper.
Vend inn eggehviten for å gjøre sausen litt lettere.
Skjær selleristangen i fyrstikker, og kok dem i ett minutt.
Skjær rutemønster i kamskjellene.
Stek dem på høy varme i smør og olje med scampiene i ett minutt på hver side.
Legg selleristengene i rutemønster på fatet, legg skjell og scampi på stengene,
dander med pasjonsfruktsausen, lag mønster i pasjonsfruktsausen med balsamicosirupen, og server.

Til denne retten serverte jeg en Casal Garcia

Hovedrett:
Rødvinsmarinert indrefilet av lam, med fyll

Her må du ha føgende per persjon:
200 g lam indrefilet
olje

Marinade
0,5 dl rødvin
1 fedd hvitløk
1 ts timian
salt og pepper
litt olje

Tørk av kjøttet og legg det i en pose. Bland i rødvin, finhakket hvitløk, timian, salt, pepper, olje.
Bland marinaden med kjøttet. La ligge (1 t til et døgn)

Fyll:
pr 2 pers.
2 sjalottløk
1 kvist rosmarin
4 skiver italiensk salami
40 g pecolini
4-10svarte oliven
1 hvitløk

Finhakk fyllet, og fres det lett i pannen (må ikke svis!)

Legg indrefileten på benken,
så skjærer du et tynt snitt i kjøttet, uten å skjære gjennom.
Hvis noen av filetene er tykke, skjærer du flere snitt, men ikke gjennom filetene.

Legg under fire - fem tråder.
Ha på fyllet, samt osten, og surr kjøttet godt sammen.'

Rødvinsglace:
pr 2 pers.
2 ss sukker
1,0 dl rødvinseddik
1 sjalottløk
2 dl rødvin
5 dl kjøttkraft
2 ss smør

Smelt sukker, ha i rødvinseddik.
Dette kan være meget varmt, så vær forsiktig.
Ha i den finhakkede løken og rødvinen.
Kok dette inn.
Når dette er kokt inn, til ca 1/3 av opprinnelig væske,
ha i kraften, og kok ytterligere inn.
Sil det som er igjen av væsken.
Du skal sitte igjen med ca 1/2 dl saus pr persjon,
og da er den litt sirupsliknende.
Smak til med litt salt og pepper.
Til slutt "monterer" du sausen, det vil si at du visper smøret inn.

Til denne retten valgte jeg ovnsstekte båtpoteter og grønnsaker.

Stek indrefileten på sterk varme i et par minutter på begge sider. Den skal få en gylden brun stekeflate.
Legg den i aluminiumsfolie, og la den hvile i 5 til 10 minutter.

Legg opp grønnsaker og indrefilet, naper retten med sausen.

Til hovedretten serverte jeg en Chateau Musar 2004

Dessert

Akevittmarinerte multer med råkrem

Du trenger pr 2 pers:
150-200 g multer
1-2 ss akevitt

Råkrem:
1-2 eggeplommer
1 ss sukker
1 dl kremfløte

Ha multene i en kjele og varm dem opp til de er lune. Ha i akevitten.
pisk eggedosis av eggeplommer og sukker. Pisk krem av fløten.
Rør kremen forsiktig inn i eggedosisen.
Server multene med råkremen ved siden av.

Vurdering:
Som noen vil legge merke til, ser ikke sausen i forretten særlig orange ut.
Det er mulig kokken allerede var preget av marinaden til desserten, og derfor "blingset" litt.
Derfor er den orange sausen blandet med balsamicosirupen, og dermed kamuflert.
Smaken ble uansett så god at vi var omtrent på "sleike fatet"-nivå.
Dermed vil jeg anbefale meg selv å servere litt Foccacciabrød til neste gang.
Det ser penere ut å ta opp all sausen med brød, og hvis vi har gjester, får jeg meg ikke til å sleike tallerkenen...
Sausen til hovedretten ble også veldig smakfull. Såpass smakfull at jeg neste gang vil droppe fyllet, da det ble helt "borte" i den smakfulle sausen. Ellers var retten nydelig!
Desserten ble litt lite søt, så litt mer sukker, både i kremen og på bærene vil heve denne retten også.
Alt i alt en vellykket matopplevelse, og vinene passet godt til maten.
Det fineste, var forfremmelsen til kjøkkensjef for dagen. Jeg kunne grise og bruke hele kasserollearsenalet, for fruen var nå assistent, og tok all oppvasken!

Dårlig gangsyn i skodda...

Naturen kainn vær lunefull!

Når du minst venta det, og trur du har lært aille værtegn,

flire værgudan dæ rætt i trynet,

og du sett dær som en fjottpeis…

Æ fikk mæ en sånn en i går…

Sola skein fra skyfri himmel,

og gradestokken sneik sæ opp på tosifra,

ja, han lukta faktisk på tjuetalle…

I shorts og T-skjorte va det deilig å sætte sæ i båten førr å ro litt ørretfeske…

Det va nesten ikkje et innsekt,

vainne lå like speilblankt som et nystrøken silkelaken,

og fluekopian laga fine stripe bortætter vainne.

Nu prøva æ å ikkje vær naturstridig,

og det kainn jo vær dirækte usuindt å la vær å blunke me auan,

men i dag lura æ fortsatt på om æ sku ha prøvd å la vær…

Førr ætter ett aueblunk,

og det går jo fort,

så satt æ dær i ulla…

Ja, så tjukk blei ho skodda,

at æ kjente den bremsa opp båten,

heilt tell æ ikkje kom av tværre flækken!

Æ dugga heilt ner,

og æ skimta så vidt tofta framførr mæ,

men stavnen va borte…

Nu va råe dyr goe,

ikkje hadd æ kompass,

ikkje hadd æ GPS,

og i shorts og T-skjorte følte æ mæ en smule ulur…

Æ fainn tollekniven i feskevæska,

og famla mæ framover i båten,

strakk mæ så langt æ klarte,

og det va ikkje særlig langt,

og skar et holl i skodda…

Det blei såpass at æ klarte å lure han fram når meter,

men dæken korr tungrodd han va blidd, båten…

Så æ betta tollekniven fast frami båten,

sånn at han kuinn skjær sæ vei ætter kvært som æ rodde…

Æ trur æ eintn må ha slipa skiven skjeiv,

eiller så har æ betta kniven skjeivt,

førr båten tok rætninge æ overhodet ikkje hadde tænkt mæ…

Æ vesste at Storvannet va stort, men ikkje så stort at æ kuinn ro mæ bort…

Sannsynligvis har skjeivslipinga ført tell at æ har rodd i ring…

Æ skimta lainn ætter nån timers roing,

og aldeles utpeist og halvt førrfrossen,

meinte æ at det va mett eia naust æ så,

i den lille glipa som sakte blei skorren opp framførr båten.

Skjønne jo i ettertid at det bære likna,

æ blei nok litt lurt av skodda…

I alle faill, fikk æ lagt tell, og stavra mæ oppetter bakkan,

mot hytte og varme…

Æ tok mæ inn i hytta, som va stygglik vårres,

flækka av mæ aille de våte klean,

og heiv mæ ner på sofaen attmed ovnen,

mens æ korva et plædd over mæ!

Æ sovna som en stein,

og kom ikkje tell mæ sjøl før ætter nån tima…

Æ følte intenst at nån stirra,

og mens æ sakte så mæ ruindt,

i meir og meir ukjente omgivelsa...

skjønte æ at æ lå peise naken på en sofa,

i ei hytta som ikkje va mi…

Den intense stirringa æ hadde kjent,

skjønte æ kom fra den minst åtti år gamle kjærringa,

som sto i kjøkkendøra og stirra intenst på midtskipet mitt…

korr hakkespætten allerede va stådd opp…

Plædde æ hadde hevve på mæ i natt,

lå på golvet…

Æ veit ikkje om panikk e rætte ordet å bruk,

men æ hadde ikkje akkorat tenkt å spørr om frokosten va klar,

så æ heiv plædde ruindt mæ,

og beinflaug ut av hytta!

Fikk mumla et ”takk førr mæ” tell gamla idet æ passerte ho.

Shorts, T-skjorte og sko, anser æ nu som tapt,

plædde e nyvsaska og levert på Fretex,

og nu fundere æ på katti æ ska tørr å hente båten min,

som fortsatt  ligg attme nauste tell gamla…

Det blir nok ikkje før høstmørtna svartna tell!

Samvittigheten

Den spurte ikke hvorfor, bare snek seg sakte inn

Den overtok kontrollen, over tanker i mitt sinn

Den tok følelser og kroppen, så jeg stadig ble brutt ned

Med atomkrig inni skallet, fikk jeg aldri hvilt i fred

Den er hardfør, seig og ekkel, der den næres av seg selv

Bak den tomme tause masken, bruser blodet som en elv

Fra dens makt jeg prøvde stikke, da jeg skimtet glimt av lys

En forvirret møll mot målet, selve tiden stod i frys

Men så var da dette lyset, bare flammer fra et bål

Inni flammen alt fortærtes, og mitt ytre gjort til stål

En kopp sannhet slukker bålet, bare spe på ærlighet

For samvittighetens flammer, må gi opp for kjærlighet

Til alle som sliter med dårlig samvittighet, uansett grunn, gjør noe med det, for samvittigheten kan spise deg helt opp... den Dårlige samvittigheten altså!!
Ha en flott dag alle sammen!